Med denne diptychen vil jeg beskrive hvordan hverdagen til en kronisk syk som er mye sengeliggende ser ut.
Når man er kronisk syk og ikke har mulighet til å delta i hverdagen, i andres hverdager og i samfunnet på den måten man vil, føler man seg så liten, som om man ikke synes. Det føles som om man er gjemt bort og at man ikke får blomstret opp til å bli stor og sterk og stikke ut av mengden og bety noe for det rundt deg. Man ligger og stirrer endeløst i taket og har all tid i verden til å tenke.
Men man håper at man en dag vil få muligheten til å blomstre opp til å bli sterk nok, og derfor ser man alltid fremover, og oppover, for de mulighetene som vil komme.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar